«Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse» Lukas 15,1-7
--

Å bli funnet er godt. At noen har lett etter deg, er nesten enda bedre. Noen savnet deg faktisk. Redningsmannen blir ekstra kjærkommen. I lignelsen her, er Jesus redningsmannen. Første gang jeg hørte om, og endatil så sauen som var kommet bort fra eieren, var på Søndagsskolen, 8-9 år gammel. Søndagsskolelærerinnen hadde fargerik flanellograf. Hun plasserte sauen helt ute i kanten, der det var gult og livløst som i en ørken. Jeg husker at Jesus «gikk» i hennes hender - over flanellografen, fra den fine fargesiden gikk han, og over i ørkenen. Der fant han sauen sin.

Som ung voksen, som rekrutt i militæret, møtte jeg sauen og Jesus igjen. Det var en sen kveld på et rom på Steinkjersannan. En romkamerat hadde lagt Bibelen sin på senga før han gikk til møte i det kristne soldatlaget. Jeg ble invitert med, men jeg ville ikke. Jeg var blitt negativ til kristendom under konfirmasjonstiden. Egentlig var hele livet blitt negativt på grunn av hendelser de siste månedene. Likevel - alene på rommet åpnet jeg den gjenlagte Bibelen, og straks «lyste» sauen og Jesus imot meg. Nå når livet mitt var blitt som det var, leste jeg meg selv inn i lignelsen. Jeg - en forvillet sau. Men bedre – der kom en god gjeter som lette etter meg. Fargerik flanellograf på ene siden, mørk tilværelse på min side. Jeg visste der og da at Jesus var begynt å finne meg. Jeg og min romkamerat delte rom kun ei uke, så ble han omplassert. Jeg tror den dag i dag, at han var sendt av Jesus, over til meg.

Tredje gang jeg husker historien om sauen og Jesus, var i 1998. Ett kall hadde liksom ligget i luften ei stund, til å være pastor i Frikirken. En liten helgelandsmenighet hadde invitert meg på besøk for å ha andakt på deres årlige basar. De hadde ingen pastor da. På reisen sørover tenkte jeg på hvilken tekst jeg skulle dele. Jo, jeg landet på Lukas 15, om sauen og Jesus. Det hadde nettopp gått opp for meg grunnen til at Jesus fortalte denne lignelsen. Grunnen var at de «bedre» i samfunnet anklaget ham for å ha med slike - som meg - å gjøre. I vers 2 står det jo: «Denne mannen tar imot syndere, og spiser sammen med dem. Da fortalte han dem denne lignelsen:»

Jesus leter opp de vanskeligstilte. Han møter endatil anklage for at han gjør det. På tross av det, så leter han etter slike som meg, og deg.

Vel framme på Helgeland, fikk jeg omvisning i Frikirken der. Jeg gikk opp på prekestolen og så utover salen. Mens jeg stod der, fikk jeg en plutselig innskytelse: «Snu deg!» Og der på veggen ved alteret ser jeg en liten innrammet tekst. På lys bakgrunn var det brodert med mørk skrift, nettopp «min» tekst, med ord fra en eldre bibeloversettelse: «Jesus annammer syndere! Lukas 15,2». (Se bilde fra Frikirken på Lovund)

Det ytre kallet, fra menigheten, det kom i posten noen uker senere. Tok jeg imot det? Ja, jeg gjorde det. Jeg mottok et spesielt indre kall allerede der på prekestolen den dagen. Anklagen mot Jesus som fant meg.

Og underlig - himmelen gleder seg mer enn jeg har evne til å forstå her. Jeg er visst dyrebar, sett fra den fargerike siden. Jesus kom derfra, fant meg. Bærer meg hjem.

Yngve Andersen