Se, i begge Mine hender har Jeg tegnet deg
«Men Sion sa: «Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg.»
«Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medynk med barnet ved sitt bryst? Sannelig, de kan vel glemme, men Jeg kan ikke glemme deg! Se, i begge Mine hender har Jeg tegnet deg. Dine murer står alltid for Meg.» Jesaja 49,14-16
Denne teksten fra Jesaja er en veldig kjent og mye brukt tekst. Den blir som oftest bruk for å vise Guds omsorg for oss kristne og menigheten. Når vi leser om at vi er tegnet i «Mine hender» tenker vi automatisk at dette peker fram mot Jesus og Hans død og oppstandelse, men er det en rett forståelse av teksten?
Det vi ser av starten på teksten er at den faktisk ikke peker framover mot menigheten, men Sion. Med Sion menes det først og fremst de av jødene som er bortført til Babel (Babylon). De klager over at Herren (Gud) har forlatt dem, og at Herren har glemt dem. Det er dette de tenker og tror etter bortførelsen til Babel, men har Herren virkelig gjort det?
Leser vi videre ser vi at Herren svarer jødene. Han svarer dem veldig tydelig og sammenligner seg med en diende (ammende) kvinne. Han åpner opp for at det faktisk er mulig at en diende kvinne kan glemme sitt barn, selv om det er ikke er så veldig ofte det faktisk skjer. Men hvordan er det med Herren? Kan Han glemme jødene? Herren gir dem en tydelig forsikring om at det kan Han ikke gjøre. Det er helt umulig. Han sier underforstått: «Slik som Jeg er, er det umulig for Meg å glemme deg.»
Så kommer vi til den delen av bibelteksten hvor vi tenker at det er Jesus det tales om, men er det virkelig det? For hva står det i teksten i Jesaja 49,16: «Se, i begge Mine hender har Jeg tegnet deg. Dine murer står alltid for meg.»
Det at vi er tegnet i Herrens hender betyr det at det er naglemerkene det tenkes på? Jeg har mange ganger selv lagt denne teksten fram på denne måten, men det kan det ikke være. For like etter på i Jesaja 49,16b står det: «Dine murer står alltid for meg.»
Denne siste delen og versene etter forteller oss tydelig at denne teksten ikke omhandler Jesus, men Gud selv. Han husker på deres nedrevne murer i Israel og minnes deres fysiske behov og deres velferd. Så for å forstå hele sammenhengen trenger vi å gå til 2. Mosebok 28, 9-10: «Så skal du ta to onykssteiner og inngravere navnene til Israels sønner på dem: Seks av navnene deres på den ene steinen, og de seks andre navnene på den andre, i den rekkefølgen de ble født.»
Og i 2. Mosebok 28,12 står det: «Du skal sette de to steinene på skulderbåndene til efoden, som minnesteiner om Israels sønner. Slik skal Aron bære navnene deres på skuldrene sine for Herrens ansikt, som en påminnelse.»
Videre leser vi i 2, Mosebok 28,21: «Steinene skal bære navnene på Israels sønner, tolv stykker, en for hvert av navnene på dem, inngravert som på en signet, hver med sitt eget navn, en for hvert av navnene på de tolv stammene.»
Så leser vi til sist i 2. Mosebok 28,29: «Så skal Aron bære navnene til Israels sønner på domsbrystduken, over hjertet sitt, når han går inn i helligdommen, som en stadig påminnelse for Herrens ansikt.»
Denne første delen av Jesaja 49,16 handler om at når Øverstepresten går inn i det aller helligste med prestedrakten på seg, så ser Han både steintavlene som henger på Øversteprestens skulder, og steinene som henger over Øversteprestens hjerte. Han ser og leser navnene på Israels tolv sønner/stammer og blir minnet på dem der. Han vil da tenke på deres byer (murer) og Israelittenes behov.
Vi tenker også mange ganger at Gud har glemt oss, og at Han ikke bryr seg om oss lenger. Men Gud vet om våre behov. På samme måten som Gud ikke kan glemme jødene, så kan Han heller ikke glemme oss. Gud ble i GT minnet om Israel hver gang Øverstepresten gikk inn i det aller helligste. I NT har vi fått en ny øversteprest, Jesus Kristus, som gikk inn for Guds trone, i Det Aller Helligste i himmelen. Det står skrevet i Hebreerne 9,13-14: «Men Kristus kom som Øversteprest for de kommende goder, og Han gikk gjennom det større og mer fullkomne telt, det som ikke er gjort med hender, det vil si, som ikke er av denne skapningen. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, gikk Han inn i Det Aller Helligste en gang for alle og fant en evig forløsning.»
Ja, vi har en nådig og barmhjertig Gud som elsker oss så at Han gav sin sønn, Den Enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3,16)
